Anes systemfeil.

9. (Nina Kinert-fever.)

2012-01-27T05:09:00.000+01:00

8.

2012-01-27T04:48:00.000+01:00

Ane Brun og Nina Kinert.

7.

2012-01-27T03:41:00.002+01:00

I can't believe I'm actually watching Glee-videoes on Youtube at 4 in the morning.

Rihanna- We Found Love

2012-01-27T03:15:00.000+01:00

"(...)Turn away, cause I need you more"

6.

2012-01-27T03:13:00.000+01:00

"All I can do these days. Lie in different horizontal sources. 'Til my eyes burn, the inside of my eyelids show different patterns my brain produce. Me, not lying in different horizontal sources. Me, getting what I want, me, doing what I want, me, moving on.

'Cause it's not a you in this story, it's only me saying hey, you to myself so that I can move my feet to my ass and then drop myself to the floor, flat on my face. To move. To take my pledging more seriously. To take that one big step so that I suddenly can say, hey, now and just remove my socks and put on a clean pair, walk to the other side of the appartment and put on my shoes. And continue until I'm outside.

To breathing. To living. To producing life. Again.

To feel my arms, to skip along, to see people in the eyes.

But all I can do these days... lie in different horizontal sources passing time in excruciating pain in parts of my broken brain."

Bruce Springsteen- Incident on 57th Street

2012-01-27T02:37:00.004+01:00

Spanish Johnny drove in from the underworld last night
With bruised arms and broken rhythm in a beat-up old Buick
But dressed just like dynamite
He tried sellin' his heart to the hard girls over on Easy Street
But they sighed "Johnny it falls apart so easy and you know hearts these days are cheap"
And the pimps swung their axes and said "Johnny you're a cheater."
Well the pimps swung their axes and said "Johnny you're a liar"
And from out of the shadows came a young girl's voice said: "Johnny don't cry"
Puerto Rican Jane, oh won't you tell me what's your name.
I want to drive you down to the other side of town where paradise ain't so crowded, there'll be action goin' down on Shanty Lane tonight
All them golden-heeled fairies in a real bitch fight
Pull .38s and kiss the girls good night

Oh good night, it's alright Jane
Now let them black boys in to light the soul flame
We may find it out on the street tonight baby
Or we may walk until the daylight maybe

Well like a cool Romeo he made his moves, oh she looked so fine
Like a late Juliet she knew he'd never be true but then she really didn't mind
Upstairs a band was playin', the singer was singin' something about goin' home
She whispered, "Spanish Johnny, you can leave me tonight but just don't leave me alone"

And Johnny cried "Puerto Rican Jane, word is down the cops have found the vein"
Oh them barefoot boys left their homes for the woods
Them little barefoot street boys they say homes ain't no good
They left the corners, threw away all their switchblade knives and kissed each other good-bye

Johnny was sittin' on the fire escape watchin' the kids playin' down the street
He called down "Hey little heroes, summer's long but I guess it ain't very sweet around here anymore"
Janey sleeps in sheets damp with sweat, Johnny sits up alone and watches her dream on, dream on
And the sister prays for lost souls, then breaks down in the chapel after everyone's gone

Jane moves over to share her pillow but opens her eyes to see Johnny up and putting his clothes on
She says "Those romantic young boys
All they ever want to do is fight"
Those romantic young boys
They're callin' through the window
"Hey Spanish Johnny, you want to make a little easy money tonight?"
And Johnny whispered:
Good night, it's all tight Jane
I'll meet you tomorrow night on Lover's Lane
We may find it out on the street tonight baby
Or we may walk until the daylight maybe

(http://brucespringsteen.net/songs/IncidentOn57thStreet.html)

5.

2012-01-23T17:59:00.004+01:00

Pearl Jam- Wishlist

(http://www.pearljam.com/song/wishlist

Les teksten her; jeg gir opp å legge ut noe på bloggen.

Ps: Pearl Jam har den mest oversiktlige nettsiden ever.)

4.

2012-01-23T02:04:00.000+01:00

3. (Ser på selvhjelpsbøker på CDON.)

2012-01-23T01:26:00.026+01:00

"I denne boka avslører forfatteren hemmelighetene om hvordan du kan endre adferd i kjæledyr, barn, og også deg selv, uten å true, kjefte, tvinge, straffe, ha dårlig samvittighet eller skyte hunden."

Wow, right?

Så hunden og barnet ditt tenker på samme måte? Eller du og hunden din?

Er det sannsynlig at du har prøvd å presse en del temaer som ikke hører sammen i en og samme bok? Selvfølgelig kan du gjøre deg selv en tjeneste ved å prøve å endre deg om du føler for å skyte hunden- eller generalisere alle dine roller til en og den samme, men hey.

Jeg er sikker på at hunden din blir kjempeglad om du kommer med en lignende tale: Jeg tror du trenger en time-out, kan du vennligst sette deg på stolen i gangen og bli der til mamma roper på deg? Okei, takk. I mens skal mamma bare sitte her og ta en pause, og puste mens hun knasker på en gulrot og ser verdien av å kutte ut alt godt i livet, eventuelt bare gjøre det som er mest logisk. Ah. Så, gå! Ah, hhmmm... Husk, dette er ingen straff!

En lykkelig forstående hund.

(Dette går begge veier, selvfølgelig, men nå er ikke jeg så interessert i barn, at the moment, som i hunder.)

Sånn sett fra mitt ståsted syns jeg selvhjelpsbøker er en liten treat å lese om, og jeg syns denne var ganske morsom. Dog driver jeg og leser en for meg selv nå, som jeg har nevnt før, om mindfulness. Den føles akkurat som en selvhjelpsbok skal; relevant og til tider langdryg og repeterende. Men jeg skal gi den en sjanse. Uansett: om jeg skulle velge å prøve å endre min egen, hundens og barnet mitt sin adferd, eller meg selv overfor alle nevnte, ville jeg kanskje valg t å bruke penger på en bok for hvert tema. Sånn som virker logisk...

(Og PS: Jeg syns alle nettsider hvor man kan kjøpe ting burde være stengt på natterstid. H&M har skjønt noe der.)

Edit: Det er både herlig og lovlig å være umoden når man er 21 år. Det er både herlig og lovlig å være umoden når man er 21 år. Det er både herlig og lovlig å være umoden når man er 21 år.

Se, nå er det sant.

2.

2012-01-21T01:47:00.001+01:00

Jeg er en kronisk utsetter.

Jeg er også ('alvorlig', som det kalles) psykisk syk.

Til sammen vil det si at jeg ikke vil legge meg fordi jeg vet at jeg vil bli liggende i en kald seng og lytte til lyder jeg ikke vet hva er, som vil bringe fram en slags panikk state of mind, og jeg vil ikke det.

Men søvn er nødvendighet.

Så. Konklusjonen er å legge seg.

Snart...

Nå.

Også kan jeg heller ligge å tenke på idéen jeg har til et maleri.

Hint, hint:

(Kilder kan du finne på min weheartit-konto: http://weheartit.com/systemfeil - selv om jeg tviler på at det er de som har tatt de, etc, etc.)

1

2012-01-18T00:44:00.002+01:00

Fra desember, 2011:

"Jeg kan kjenne trettheten være uthult og mørk, som en mørk sjø før snøen kommer. Når alt er grått og med et magisk lys, men det er allikevel så nakent, så smertefullt tilstedeværende."

(Dette var skrevet ment for en lenger tekst. Men jeg har ikke klart å like annet enn dette utdraget.)

(Og PS: jeg tror jeg kommer til å bruke bloggen min som twitter/tumblr/blogg/last.fm/dagbok/huskeliste/pro's and con's etc. i framtiden.

Mitt lille univers, so to speak. Være kreativ.)

Great big sky (and or ocean).

2012-01-17T01:35:00.001+01:00

Jeg ser sånn fram til sommeren, av flere grunner, men mange av de involverer pent vær, vakre skyfrie (eller skytunge) dager hvor det går en viss tid mellom jeg tar opp kameraet til øyeblikket er spist opp av mørket, i motsetning til idag.

Rich Hall @ QI (1x02)

2012-01-11T22:52:00.000+01:00

Dette får meg til å smile.

Det er viktig å smile.

Mine gaver til meg selv.

2012-01-09T20:18:00.001+01:00

I fjor ga jeg meg selv to gaver. En bursdagsgave: Piercing(er) i øret og en julegave: Custommade mobil/kortholder fra Kina.

I år ga jeg meg selv noen regler for meg selv også: Ikke prøv å vær perfekt hele tiden. Så. Værsågod.

Treasures.

2012-01-03T22:30:00.000+01:00

03. januar 2012

September 2011

Jeg liker veldig godt prioriteringene mine det siste halvåret. Jeg har nesten ikke kjøpt noen DVDer, men jeg har kjøpt mange bøker, og jeg kjøper nesten bare pocket, og den billigste pocketen, fordi bøkene mine blir stygge etter at jeg har lest de så mange ganger som jeg bare vil, fordi jeg eier de. Dessuten er det det på innsiden som teller. Jeg har tilogmed måtte snu bokserier på kortsiden for å få plass. (Å, skjebnen, vær snill og gi meg en leilighet og en fin vegg for å lage en bokhylle tilpasset meg og mine behov... Ikea-hylla holder liksom ikke på boksiden eller DVD-siden snart...)

Jeg har 50 % avslag på Bruktboka på Hamar, gjett om jeg skal finne fram bokskatter. Om du tilfeldigvis leser bloggen min og liker bøker, har du noen fine leseropplevelser? Jeg leser alt! For det meste.

Nyttår.

2012-01-01T02:52:00.000+01:00

Jeg har bare nylig innsett at jeg kanskje er nødt til å innrømme at det kreves en læringskurve mellom å være nybegynner og å være utlært, på ekte. Foto har vært litt som å ikke nå til stedet midt på ryggen der jeg klør; det har aldri festet seg ordentlig, men det er kanskje ikke noe rart når jeg ikke gir meg selv tid og en klapp på skulderen. Eller fordi jeg ikke tørr å vise det jeg har tatt fordi det ikke er perfekt. Eller at jeg ikke tørr å innrømme at det er bra. Eller at jeg ikke bare kan lære av andres visdom. Jeg må oppleve.

2012 skal være et år for å lære for meg, har jeg funnet ut. Javisst har jeg nyttårsforsetter på nyttårsforsetter skrevet ned i diverse bøker, og javisst skal jeg følge de så lenge jeg klarer, men mest av alt skal jeg behandle meg selv som jeg behandler andre- med tålmodighet (som regel), godhet og fortjent skryt når jeg får til å lage den middagen, eller når jeg begynner å spikre opp bokhylla jeg skal lage, eller når jeg tar de bildene jeg alltid har hatt lyst til å ta, eller når jeg tørr å si hei, eller når jeg skriver første kapittel i boka mi, eller når jeg leser ut alle bøkene jeg har kjøpt eller når jeg generelt tørr å ta steget ut av bobla mi, hvor jeg har levd alt for lenge, you know? Jeg har så mange planer for meg selv, å bli et bedre menneske, som ikke nødvendigvis er en klisjé i min situasjon, siden jeg aldri egentlig har begynt å leve. Er det ikke da en fin slags start at jeg fikk til noen bilder, uten at jeg skal nevne alt som er feil med de? Det syns jeg. Så nå skal jeg runde av før jeg faller tilbake til å si at jeg skal klare enda bedre neste gang. Nyttårsaften 2012. Et år har jeg på meg. Tikk-takk.

Godt nyttår!

2011-12-21T02:21:00.000+01:00

Hvis jeg noengang blir gravid skal jeg spille denne her i hele leiligheten/huset når barnefaren kommer inn døra, og akkurat det øyeblikket er ganske avgjørende for om han får lov til å ha noe med meg og barnet å gjøre, for om han ikke forstår referansen når han ser ansiktet mitt, kjenner han meg ikke og dermed ikke barnet, for barnet skal høre på denne hver dag når h*n vokser og blir til og han eller hun skal ha like stygg pannelugg som Caleb i oppveksten, og vi skal flytte til Gudbrandsdalen og jeg skal tvinge h*n til å snakke bokmål, så h*n blir utstøtt og blir en kunstersjel som moren sin. Sammen skal vi sitte hele dagen på trygd og med geværet ut vinduet for å ta livet av alle ekornene og revene- vel og merke dyrene, ikke det vi sitter mellom de fingre i andre hånden. Og sånn går dagene... helt til vi dør fordi de resterende ekornene i Norge tar hevn siden vi har vært en vital grunn til at det bare er igjen fem stykker og de er i nær familie og vil helst ikke ha noe med hverandre å gjøre, på den måten, siden de er ganske innavla fra før. Og sånn. The end.

(Men det er en fin tanke, egentlig, å bruke denne sangen som en avslører av magesituasjonen min en gang i tiden. Jeg kan alltids copy-paste NOT om det aldri blir noe av.)

Two versions to love in sickness and in health.

2011-12-17T23:14:00.000+01:00

Gotye- Bronte.

2011-12-17T00:35:00.000+01:00

This makes me cry. The song has been on my mind for days upon days now, this and Somebody That I Used to Know and I must admit that the boy (really a man) behind all of this really intrigues me. His mind.

I love it.

En liten historietime om min jul (i år).

2011-12-09T01:17:00.151+01:00

Med dette gir jeg alle (de få som leser) en hilsen: GOD JUL!

Og et godt nyttår.

Så sees vi. Kanskje.

2011-11-29T22:32:00.001+01:00

"My todays in such strange ways
Sitting sideways in fake x-rays
Shadows in moving grays
Lying hours dreaming of my crazy
possible strays."

To sekunder for å finne ord som rimer-ish.

Fra Barcelona-konserten

2011-11-03T22:06:00.000+01:00

To av mine favoritt-øyeblikk-jeg-aldri-har-opplevd. Avogtil finnes det ikke vakrere å høre på i stummende mørket der du nesten holder pusten fordi du ikke vil miste det og det lille fragmentet i sangen. Det er så vakkert.

Og som et tillegg:

Ting blir bedre.

I kveld.

2011-10-16T00:41:00.001+02:00

Avogtil føler jeg meg så ensom at det søte stikket av vemodighet går over til noe annet, til noe lenger inn i en, noe som banker og slår og sliter så mye at du nesten gråter. Når man føler seg så ensom at man ikke synes mot en vegg, at genseren din, håret ditt og skoene dine er likedan som den platte tapeten bak deg.
Det gjør vondt fordi du egentlig vil ha det annerledes. Selv om du har levd hver dag i den egen lille sfære og tenkt at nei, dette er nok, jeg trenger ikke mer, så finner du ut at ditt eget selskap ikke er nok lenger, dine egne vitser, dine egne timer foran kjente tv-serier og lyttende til dine favorittband ikke strekker til, din egen komfort er ikke verdt det lenger.

Er det ikke det det ofte handler om? Når du sitter i sofaen dag inn og dag ut, er det ikke redselen og arbeidet som må til som skremmer deg unna å nå dine egne mål som du har hatt lange tider på å oppnå? Og motgangen fungerer som en presse som trykker deg sammen som en bil som skal høgges.

Dag 1: Jeg tar det imorgen. Dag 2: Jeg tar det neste uke. Dag 7: Jeg tar det fra og med neste måned. Dag 30: Jeg tror det passer bedre neste sesong.
Men det gjør ikke det.

Tenk om jeg hadde begynt på jobben når det begynte å bli et problem? Hvor hadde jeg vært idag, om jeg jobbet mot selvbildet andre ville at jeg skulle ha, mot makten som har gjort meg til en kropp uten sterk ryggrad, lutende og håpende om en bedre imorgen, fordi imorgen alltid inneholder solskinn, å stå opp tidlig, å ha en fin dag, å gjøre alt man har satt seg som mål å gjøre akkurat den datoen?

Det er natt nå, og jeg føler meg så ensom. Tankene kjører gjennom meg som strømlinja destruksjon, alt jeg ikke har oppnådd er som de lysende skiltene du ser om natten når du er på vei hjem på motorveien der det er veiarbeid. De fyker mot deg så du tror platen den er festet til skal lande i ansiktet ditt. Schmokk. Schmokk. Schmokk... I virkeligheten ligger du i senga og skjønner ikke hvordan det har blitt som det har blitt, og ærlig talt er ikke en løsningsorientering det som hjelper nå heller. Ensomhet er noe av det verste som finnes.

Spesielt når du snart ikke takler deg selv lenger.

Med tastaturet luktende av dipp, stangselleri og sjokolade.

2011-10-12T00:10:00.001+02:00

Et øyeblikk av selvironi, bilde av kjøleskapet jeg har ordnet idag. For det første: OCD, for det andre: noe som ligner på kroppsdeler, som er litt gøy når man har vært psykotisk. My god, she's killed someone! (Dette er første gang jeg har hatt det så ryddig og organisert. Har fortsatt lyst på Ifa selv om jeg har kuttet opp appelsin. Bummer. Men smoothiemaking snart.)

Var egentlig ikke så morsomt.

Jeg har mange idéer om dagen, imorgen skal jeg lakke kjøkkenbord så jeg får barbordet og stolene på plass, jeg skal ordne printeren, så jeg kan printe ut bilder, jeg skal fortsette å høre på Alice in Chains som fungerer som et tannhjul for minner, jeg skal skrive, ta bilder, spise grønnsaker med dipp, se serier, gå turer etc. Ja...

Somebody That I Used to Know

2011-10-10T22:10:00.000+02:00

Har dilla.

Beste sangen å komme seg på, besides er vokalen nydelig.

Wake Up

2011-10-06T23:51:00.002+02:00

"Klokka er 23:54. Vanligvis ville dette vært øyeblikkene jeg sov tungest gjennom. Trygg søvn, varm, sikker, myk søvn. Minuttene som farer avgårde som på en lang togreise som skal innom mange stopper, fra føttene i sør og protein formet som hårstrå i nord. Tomrommet ved siden av meg vil ikke bety noe når jeg endelig har kjempet meg i vakuum som skal vare i minst syv små tomme timer. Men ikke idag.

Jeg drar føttene sakte oppover så knærne mine er i luften, stødig og nakne. Den hvite nattkjolen ender på nuppene på låret som plutselig har funnet ut at dynen er borte, det eneste som holder tankene nede, er borte. Lårene er ikke faste som før, det som en gang var ungt, som kunne vært nakent blant andre også, er byttet ut med synlige blodårer og fregner. Jeg presser armene ned i madrassen, den stramme posituren føles familiært et lite øyeblikk før jeg skjønner at ingenting kommer til å hjelpe nå. Søvnen er borte. Jeg reiser meg med rett rygg og haken på ribbena. Vrir hodet fra side til side. Ignorerer det krypende ubehaget som sniker seg opp ryggraden mens jeg reiser meg og går til kjøkkenet. Kaffe. Det voksne lille skrittet som skjedde så sakte for meg. Jeg var 23-24. Gikk på en kafè/bar flere ganger i uka for å se på mennesker og skrive ned idèene som peilet seg inn i tankegangen min. Idèer og observeringer som etterhvert fylte hele hyller med Moleskine- og TeNeuesbøker. Alle menneskene jeg skrev om. Alle tankene jeg hadde. Alle bøkene står i bokhylla som fyller veggen, selv om jeg er redd for at noen skal lese i de. En gang tenkte jeg på barnebarn som kunne finne på å ville lese om da bestemor var ung. Alle mine uskyldige fraser, i deres sinn, som de kunne kjenne seg igjen, eller ville oppnå selv. Problemet var at uskyldighet ikke alltid var emnet. Barnebarnene var bare i tankene, det var de jeg skrev om, men som aldri ble noe av. Man må ha kjærlighet å jobbe med for å få barn, lykkelige barn. Barnebarn.

Jeg visste ikke at det var slik det ville bli å bli eldre. Aldri. Det du alltid utsetter blir plutselig noe som aldri skjedde. Det som skulle falle automatisk på plass. Det skjedde aldri. På mange vis kunne jeg ikke ha levd et mer behagelig, komfortabelt liv. Men ensomt. Utsettende.
Mennesker har dødd. Tider har forandret seg. Alle løfter til meg selv. Aldri fullført. Boka jeg hadde i tankene, den gode idéen, det drivet jeg begynte med. Det føltes aldri naturlig å starte igjen. Den kjærligheten jeg søkte, hele tiden, mens jeg satt for meg selv, avvisende uten å tenke over det, opptatt av andres nedskrevne tanker og idéer, i form av bøker, filmer, det hendte, men det ble ikke pleiet, forskjeller og egoisme ble så store deler av livet at det ikke lenger var verdt det.
Jeg opplevde å miste mine nærmeste. Mine aller nærmeste. Tankene rundt det hele får meg til å gråte enda. Fordi de ikke kunne forlate meg, livet uten en visshet om at jo, hun er trygg, hun vil være lykkelig etter at vi visner hen. Tanken på ansvaret jeg ikke innfridde.. det gjør vondt. På livet mitt som ikke vil bety noe for noen. Kirka som skal huse mitt døde lik et lite fragment av tida, det er ikke mange som vil dele øyeblikket med meg. Bare tomme minner, alle spøkelser av hendelser, øyeblikk, handlinger som enda lever i evigheten. Tomhet.

Jeg står og henter varme fra koppen jeg engang kjøpte da jeg flyttet inn for meg selv. Den er stor, rommer akkurat så mange dl kaffe kroppen min har vent seg til å trenge for å få bukt på det svarteste mørket jeg avogtil innehar. Mange lepper har ligget nære disse koppene opp igjennom, gode ord og søken etter et svar på livet har satt sitt mønster langs de grå tegningene mot den svarte keramikkbunnen. Det gir alltid en trygghet, å drikke fra de gamle koppene som snart ramler fra hverandre. De minner meg om alt det bra. Om kjærligheten jeg opplevd en gang i livet. Følelsen av fullstendig match, selv om forskjeller var så tydelige at det ikke funket lenger. Men jeg har opplevd det. En perfekt stund i livet mitt, i noen få år var ting verdt å jobbe igjennom. De årene har gjort at vi fortsatt ikke klarer oss uten hverandre. Intimgrensen er bare litt annerledes. Tanken får meg til å smile. Enda får han meg til å smile, fordi han var den eneste som fikk meg til å tro på meg selv. Nok til å legge fram skrivebøker. Nok til å bo for meg selv, gå i nattkjole, stå opp midt på natten. Nok til å ikke sette meg i et hjørne og vente på at natten som er svart skal ta over hjernen min, tankegangen.

Jeg skyller av koppen og setter den i oppvaskkommen. Skrur av lyset på kjøkkenet og teller skrittene jeg går på tå inn til soverommet. Tenker på han som en gang fylte tomrommet ved siden av meg og kjenner tryggheten som brer seg samtidig som dyna varmer. Kanskje, og bare kanskje, er ikke alt forgjeves allikevel."

Jeg har en stor frykt for at livet mitt skal være forgjeves. At jeg skal være alene en gang langt der framme, alene med meg selv og tankene, uten å ha oppnådd noe i livet.
Avogtil bare får jeg små øyeblikk inn i tankene, som jeg ønsker å skrive ned. Som dere kan se, er det lenge siden sist.

En lang tekst uten særlig klimaks, to be honest, men avogtil kan livet bare være realistisk liv også.

Linc.

2011-10-02T23:21:00.005+02:00

Et bilde fra idag, av Linc som er en husky (d'oh) som eies og håndteres på jevnt basis av broren min og samboeren. Han har en bror på seks måneder som sannsynligvis også vil bli linselus en gang i framtida. Pene, pene, spesielt mot høstfarger, se da!

Hamar idag.

2011-09-27T20:31:00.003+02:00

Jamie Woon- Night Air

2011-09-22T21:02:00.001+02:00

Night Air er blitt en nødvendighet om kvelden, når det blir mørkt og man trenger å jage spøkelsene unna tankegangen. Jeg syns den er fantastisk. Noe som ikke passer inn i det ene eller det andre, men som bare funker. Pure.

Noen ganger.

2011-09-10T23:57:00.019+02:00

Det handler alt om å starte med nye ark. Lag en header, selvom bildet ikke er perfekt. Det er en ting som er vanskelig for meg å godta fra meg selv, at ikke alt jeg gjør er perfekt fra første stund (eller noengang). Jeg skal se på dette som en øvelse for meg selv. I det små. Nå, flere bilder! Og litt tekst.

Noen ganger spiser man sjokolade ut av penglassene sine fordi oppvasken på mystisk vis har havnet på ukjent adresse fordi det ble for stort mangfold i kjøkkenvasken til at ukjent diktator (les: undertegnede) orket å starte på borgerkrigen. Nemlig.

Noen ganger blir man glad av å se i bokhylla fordi det endelig begynner å bli mange engelske bøker der, som man før har lånt her og der, spesielt biblioteket. Det er fortsatt mange igjen på kjøpslista, men jeg syns man kan glede seg over det man har.. noen ganger.

Noen ganger tenker man på ting man bare har stående i skap og liggende i skuffer og lager noe som gjør at det kan stå framme. Kanskje fargeblyantene vil gjøre at tegning er med i tankene litt mer. Fargeblyanter i lysestake på tegnebordet.

Noen ganger pynter man med det man har. Arvet, fra oldemor, mormor og morfar, bestefar, Åhlens, Kremmerhuset og sånn.

Noen ganger henger man opp det man har laget selv, så det kan henge der og være uferdig og ferdig og irritere meg og avogtil gjøre meg stolt også. Akkurat det å tegne skulle jeg ønske jeg gjorde oftere.

Noen ganger trenger man å bli påmint å ikke lage bekymringsrynker i ansiktet for småting. La heller småtingene lage kråketær i øyekroken. Her er det gaver, minner, egne kjøp. Inspirasjon når man sitter ved skatollet og betaler regninger og andre ekle voksenting. (Kassetten fikk jeg igjen for kort tid siden. Det er Løvenes Konge, som jeg gikk og hørte på overalt på min lilla walkman. Tenker jeg var den lille forvirra ungen på kjøpesenteret som nesten går bakover med ene benet og innover med det andre med en liten sikledråpe på kjekan. Jeg elsket den.)

Noen ganger... kommer avhengigheten fram i dagslys. Min er skrivebøker. Jeg har en skuff full av skrevne og til alle tider et lite utvalg til forskjellige nye idèer.

Noen ganger kan to personlige egenskaper slås sammen, som her, ordensfreak og DVD-avhengig. Jeg har abstinenser fordi jeg ikke har fått kjøpt en jevn strøm av nyheter på like, forever. Det er egentlig ikke så mange når man teller de...

Noen ganger våkner man en dag og finner ut at man har forandret stil fullstendig. Jeg trives best i svart, allikevel blomstrer det av lyse klær. I'm totally changing, ya'll.

Noen ganger finner man gensere med professorpatches og noen ganger klipper man håret til pannelugg og noen ganger føler man seg hjemme i skjerf på skjerf (det kan sees på at femti av de ligger strødd i leiligheten og ikke i denne fine skjerf-dingsen fra Ikea).

Noen ganger strikker man seg et, tilogmed, selv om det tar to år (foreløpig) eller fem eller tjue.

Og noen ganger begynner man på noe og tar seg vann over hodet. Jeg tror dette er alt for nå. For en visning av leilighet, som det egentlig skulle være. Nå skal jeg enten legge meg eller lese mine to nye håp (som forøvrig er det eneste jeg har kjøpt av lignende bøker, ble bare så inspirert av Stella, som forøvrig er et jævla bra blad som kicker assen til de fleste andre der ute):

Foreløpig godkjent av undertegnende

I just love me some Eagles.

2011-08-14T12:03:00.002+02:00

Sommer.

2011-07-28T00:45:00.006+02:00

Her er noen bilder fra sommeren 2011. Mest fra blomsterpotter på sørlandet. Og sånn. (Jeg er elendig på å ta bilder av mennesker og situasjoner- som jo er det man vil se på i ettertid, må skjerpe meg! Blir et sånt pre-nyttårsløfte for meg selv.) Og jeg skal være ærlig, jeg er ingen kløpper på Photoshop, så alle ting jeg gjerne skulle fiklet bort og fram blir bare i tankene. Ingenting er redigert, annet enn størrelse og utsnitt, som dere sikkert ser. Og jeg er ingen fotograf. Jeg tar bare bilder. (Merkelig at jeg hele tiden forsvarer meg selv på denne bloggen. Er noe av meningen borte da?) Vel. Bilder i tripp trapp tresko fordi jeg ikke er flink på html, heller:

Hilsen hun med det fineste plagget noensinne.
(Også kjent som Ane.)

(Jeg velger å ikke skrive noe om Oslo og Norge annet enn at det er noe av det verste en nordmann kan oppleve. Det er forferdelig vondt og grusomt. Og jeg forstår det ikke. Jeg har skrevet to tekster om det, men det har liksom ikke passet seg å fokusere på min mening om en sånn hendelse, noe jeg ikke syns noen burde gjøre. Hvil i fred.

(Og jeg er stolt av å være norsk. Dette har vært en tid der vi alle burde være ødelagt og defeated, men vi har reist oss og gitt kjærlighet og varme til et bål som skal brenne i lange, lange tider for Norge, de pårørende og ofrene. Jeg er så glad i Norge.))

2011-07-24T01:14:00.001+02:00

Jeg klarer ikke slutte å høre på de fineste sangene man kan høre på når man er trist.

Det finns ett ställe på torget, jeg tycker mig känna igen, som om jeg varit där forut, for länge länge sen...

2011-06-24T00:31:00.005+02:00

2011-06-16T01:09:00.001+02:00

Nytt objektiv og ti minutter med sol på tampen av dagen; sol i hjertet! Jeg merker at jeg fikk mer lyst til å ta bilder med en eneste gang. Kanskje kunnskapen kommer litt fortere til meg nå, nytt objektiv og gammelt kamera = fornøyd Ane, iallefall.

2011-06-09T23:35:00.002+02:00

Jeg vil ha forandring.

(Jeg skal la dette syde. Jeg kommer tilbake til det.)

2011-05-27T20:56:00.002+02:00

This song makes my heart beat for this summer, 2011.

She cries just like a baby.

2011-05-24T21:29:00.001+02:00

"Evig sang, evig klang i rommet, en tone, en skygge av en tone, rundt og rundt til verden går under. Ta meg med deg, dra meg med på reiser fylt av trafikklys i øyekroken, tårer som følge av å ha ligget for lenge på siden, evig spørsmål om liv man aldri får besvart. Hvite vegger blir mørke av skygger, av mellomverdenen mellom synsfelt, av framtider man dør av å oppnå; vakre kropper i vakre senger, frokost på senga med kalligrafi på arket som sier: jeg ser dere etter jobb, kyss jentene på pannen for meg, jeg ville ikke vekke de x, en følelse av lykke over å ha klart noe, klart å skape liv, klart å holde liv i noe med fri vilje. Framtiden blir borte med en gang kroppen rører på seg, man fanges i nået, i det ufullstendige liv man undres over, en sjelden gang, kommer jeg meg dit? Alt idag blir skjøvet langt fram i tid, selv små ting, som å lese bok i parken, ikke ligge i senga med tårer som faller i øret uten at man har fellet de, det har man sluttet med for lengst, man har blitt et rovdyr som ikke reagerer på en rovdyrs verden. Håp og ønsker blir et evig jag om perfeksjon, om å klare, mestre, perfeksjon av et menneskeliv, for syns skyld, å bo på hjørnet i en by blir som å invitere andre inn, man holder inne magen, er anstendig, henter ikke håndkle for å dusje fordi ikke har noe på armene, lever i små doser for at ingen skal oppdage at man er menneskelig og ikke en hul mannequin; at den man ser gjennom vindusglasset bare lever i sitt eget liv, og ikke tenker på alle som går utendørs, for å få brev med kalligrafi signert med x om en time, om noen minutter. Og denne ligger der, på siden, med tårer i øret, med x antall mg i kroppen for å klare dette, å ligge på siden uten å gå ut, å leve gjennom gardiner, i vinduer, en skygge av seg selv, av den man en gang kunne ha vært, kan bli. Ligger på siden, stirrer ut på veggen, en arm som sover under kroppen, en arm man ikke vil godta som sin egen, en kropp man ikke vil godta og bruke, men heller skjule, undertrykke, neglisjere, stage. En sjel som ønsker at noen skal dukke opp og ta denne med på en reise, til et annet sted, til en annen oppfatning av Jeg og Deg, til lykke."

Jeg er rusten, stuck i mitt uten å komme videre, trenger å skrive, får ikke skrive, leser bok på bok, får større bobler i magen, jeg må skrive, jeg vil skrive, jeg vil at noen andre skal lese min historie, min fortelling og tenke det samme, jeg må skrive. Det er for mange bøker der ute, for mange som meg, som håper og tror, som til slutt blir plassert i ti kroners hylla ved kassen på bruktboka, fordi man bare er for mange, men jeg skal, allikevel, for å komme meg videre. Engang.

Prettiness in a window.

2011-03-20T02:04:00.003+01:00

With some videoes you just think "hell no" when you see the name of the band, or the song itself, but please, this one is so pretty I feel like dying everytime I hear it, and just go away on a cloud for for the 3.32 minutes the music goes in my ear and into the part of my brain labeled "heart."

And yes, I mean the song, not the video itself or anything referring to it, as it may seem.

Beast.

2011-03-03T01:22:00.003+01:00

Jeg burde fortelle meg selv foran speilet en dag:

Det er ikke meningen å la deg dvele ved det triste i denne verden når det finnes så mye å se på med stjerneformede tårer i øyekrokene; som brungartnerhannen som bruker lange stunder på å pynte og gjøre et sted attraktivt for hunnen som skal være der i under et sekund for deres egentlige grunn: å skape nytt liv. For det er når jeg ser slike ting at jeg er på nippet til å lire av meg noen av de vakreste sekundene i filmhistorien.

"It was one of those days when it's a minute away from snowing and there's this electricity in the air, you can almost hear it. And this bag was, like, dancing with me. Like a little kid begging me to play with it. For fifteen minutes. And that's the day I knew there was this entire life behind things, and... this incredibly benevolent force, that wanted me to know there was no reason to be afraid, ever. Video's a poor excuse, I know. But it helps me remember... and I need to remember... Sometimes there's so much beauty in the world I feel like I can't take it, like my heart's going to cave in."
Ricky Fitts, American Beauty.

Verden er så vakker, og her sitter vi og er så fanget i vår egen menneskelighet, alles menneskelighet, alles måte å være menneske på at vi glemmer verden. Jeg glemmer verden. Men når jeg sitter på i bilen ser jeg alltid inn i skogen, på trær så lange at jeg må se opp for å se toppen, dekket i lys, snø, regn, mørke. Når jeg går ved Koigen og ser titalls fugler flakse avgårde stopper jeg opp i det jeg gjør og følger hele veien deres til jeg ikke kan se lenger med blikket og et smil om munnen. Når jeg ser en hund blir jeg så glad at jeg er på nippet til å gråte. Når jeg ligger og ser på stjernene tenker jeg de dypeste tankene jeg antagelig kan få til, uten at det handler om mine egne problemer og mitt eget univers av opp og nedturer. Tanker om verden. Om evigheten. På hvor liten rolle vi egentlig spiller. På hvor mye vi har klart å ødelegge ved å være egoistiske. På hvor vakkert alt er. På den kjølige luften som kjertægner kragebenene mine og lar meg puste ut og puste inn fra magen, avslappet for første gang på en liten evighet.

Jeg lengter så til dagen jeg kan ligge utendørs på gresset og gjøre ingenting. Jeg lengter så til dagen jeg klarer å gjøre noe kontinuelig. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan være et menneske fullt ut og samtidig se alt rundt meg, og ta det inn uten å briste, uten å tenke konsekvens og grunn. Jeg gleder meg til den dagen jeg skal oppleve livet, så og si, jeg gleder meg til jeg kan tjene nok penger til å dra ut i verden og oppleve, men ikke turistfeller. Natur, dyreliv, den naturlige gangen til menneskers tradisjoner og levemåte som ikke er ødelagt av griske Vesten. Kan man oppleve det uten å være en charitycase som blir fulgt etter av tunge kameraer eller har en lang utdannelse som veterinær? Kan jeg være meg og komme langt nok med det?

Jeg tviler.

Så får drømmen om å ha en Grand Danois-frøken og en Berner Sennen-frøken og en Touran og et hus/en leilighet litt på landet være nok. Og det kommer til å være nok for meg, det vet jeg. Alt det handler om er å komme videre fra her, nå. Og fortsette å leve. Og begynne å leve.

En av de peneste sangene i verden

2011-02-22T01:47:00.001+01:00

Kors på halsen.

Time.

2011-02-17T01:02:00.003+01:00

"I want to dissolve in the alcoholic drinks passing by everybody's lips, I want to become the boom-boom in the subwoofer, I want to be more than anything, yet still I can't. All is left is my broken heart and soul, broken voice and eyes. The music turns upside down in my spine and all that is produced is another headache out of this world; I tend to get them whenever I push myself to do something I rather wouldn't, if I could choose. I can choose, but I don't let myself pick the answer after my state of mind. My state of mind says no, my mind says I have to develope as a human being, my soul says I need someone, start looking. I need another human being saying to my being: It's okay, you're okay, whatever goes on in your head isn't reality, it isn't what's really happening. I want someone touching my tattoo on my spine telling me it's going to happen to me, a serenity far beyond my thoughts reach and then kiss every letter from S to Y. I want someone to aknowledge me; my being, my wit, my soul. Always the soul. I want to be good enough for the world to see. And I want to find it in a stranger in a bar. Isn't this the arena where the biggest possibility is to find another human being to touch within an hour or two? I drink up my beer, without a gag, and look around. With my mind going on a spin, I try to find the voice of my soul, the soul that's responsible for all these thoughts that don't involve survival; rather the opposite. I stretch my back, sit up straight and focus on a point in my stomach where my even breath comes from, in out, in.. out. To get some courage I open a button in my top, good enough for me without starting to panic when people look down on me, further down than the face. I breathe, feel a certain calmness seeping into my bones rather than out. I look around, with my confidence on a spin, upwards, and I see men and women in groups, alone, with their loved one. They all seem so unreal, like a TV-show happening live. It's as if everybody wants to feel that being in one room, drinking makes everything cool and okay. When I look at them I don't really get a sudden urge to approach any of them, not the couples, not the men, not the women. I don't feel that any of these people will still my needing of being normal. 'Cause all I see are other people, like me. I see a man with his looks on his side, but being an ass. I study him enough to see that he looks down on the floor between every attack he manages to play out, he looks down and his grin goes away. His eyes become dark, his muscles turns normal, his apperance turns ordinary; a lack of confidence is his biggest enemy because one day he'll understand that everybody around him isn't really on his level; they urge him to continue playing his show, making them the fellows of a dude being an asshole allthough he sends his mother flowers every sunday. With him are girls with skin darker than an italian allthough their hands are white, with nothing to say but what's wrong with everybody else, or the fact that their new escorte is richer than their last. Inside them I presume I can see fear, ignorance and no hope for the future, because the man they suddenly are involved with beats them far worse than the last one. I see couples who don't trust eachother; she looks at him looking at other girls, he sees her texting on her phone more than usual. I see girlfriends laughing louder than the rest, because they only feel okay with their friends present and don't understand why the others don't feel the same way. I see human beings trying to be more than they are. I see people pretending to feel as they seem to feel, because then maybe they'll feel it when the time goes on; I see people acting to be someone they're not because of everyone around them. I see people like me, trying to do something they don't feel like, because it's normal. I see people like me, never sure of anything, afraid of what life has to offer; what the future has to offer. I see people. Being people. I see the hunt of aknowlegement in their eyes, being better, faster, thinner, prettier, funnier, richer is like a bunny to a greyhound. I see it, and I can feel it on my body. We make categories for ourselves and we need to reach the one we're not currently in. When I see the people around me I feel stressed and unsatisfied and hopeless. With the beer running down my body on the inside, I button up my top again, take my jacket on and go outside reaching the last sun of the day. I feel the air running up my nostrils, into my brain, a new life to my mind. I walk outside, taking long steps, letting my hair flow free, and I walk home. With a knowing that whatever happens to us, the world will always continue in one way or another. In ten year, maybe everybody in that bar will be happy, on track for the first time in their life.
All we need is time.

I open my door, take off my shoes and sit down on the couch, without any bad feelings about doing just that for the first time in ages."

Just a sudden text flowing into my mind, not really processed or anything, not wanting anything with it, either, just a text, period.

Sunshine.

2011-02-15T02:16:00.002+01:00

Geh. ..Gæh...., GEHRRR... Eh.
Lyden i rommet av Ane som prøver å skrive noe per 2011.

Er per definisjon en bylt formet som et spørsmålstegn i disse dager. Å fortsette med mine vaner som jeg alltid har gjort er ikke lenger en brukbar avgjørelse; alt må gjøres på nytt, alt må skapes i leire for så å finne sin rette form. Du vet. Som et 'normalt' menneske. Ikke heng deg opp i bruken av ordet 'normal' heller, det er bare en definisjon på et menneske som fungerer i hverdagen i mine øyne. Alt higen etter å være unormal, rar, unaturlig er for meg en merkelig ting, hvem vil ikke være normal og fungere normalt og få alt mulig ut av livet? Man er allikevel et individ. Selv de mest inngrodde 'typer' mennesker er annerledes fra en annen type mennesker, you know?
Vaner er vanskelige å skape når alt rundt deg er i evig bevegelse. Å fortsette å være seg selv mens man ikke har sitt grunnlag er også vanskelig, iallefall når det er tredje gang på to år.. ja, jeg er på flyttefot. Jeg klager ikke, blant mange ting skal det bli godt å komme til et sted der strøm fungerer normalt og der en komfyr er på plass istedetfor et kadaver av en komfyr og et hybelkjøkken og ikke minst skal det bli godt å kunne dra derifra uten å være redd for at alt går til helvete fordi du ikke er der 24/7 og kan skru på strømmen igjen og fyre. Jeg kommer til å savne rommet mitt, et himmelsk lite sted med lilla vegger og høyt tak, jeg kommer til å savne det hverdagslige med roomien min og Pus. Jeg kommer ikke til å miste de to sistnevnte ved å flytte, men allikevel kommer vi ikke til å kunne gå inn på rommet til hverandre midt på natten og snakke i noen timer, eller se Friends i eningen. Nei, jeg kommer ikke til å miste de, og jeg tror det vil bli godt for oss begge å få vekk det konstante presset huset utgjør i hverdagen. Det skal bli evig godt. Men en era er antagelig over. Men hva gjør vel det, når vi har fått vennskapet vi har fått ved å gå gjennom ting som dette? Jeg vil egentlig ikke tenke over dette, for det virker som en så stor forandring, som om jeg flytter femti mil unna alt når det i virkelighet tar under fem minutter å gå fra hus til ny leilighet. En ny leilighet innebærer for meg også en slags ny start, alle tingene mine skal inn i samme møbler, men i andre rom; matvarene mine skal inn i andre skap og hyller og nyinnkjøpt Body Shop skrubb skal stå i nye hyller istedetfor på badekarskanten. Hele livet kan få en kickstart ved å skape vanene på nytt. En flytteprosess betyr å ha det ulevelig en liten stund og starte på rock bottom med å telle skritt fra senga til badet, sofaen til kjøleskapet, tegnebordet til kjøkkenbordet, min dør til ytterdøra, ytterdøra til butikken også videre. Å finne den rette flowen med allting. Det er mye jeg legger i det å flytte nå, men sannheten er at det bare er en del av flere ting som kanskje kan utgjøre en ny hverdag for meg. Kanskje. Å starte. Ikke på nytt, siden jeg aldri har hatt noe før, men å starte med å leve som en normal person. Stå opp om morgenen, spise frokost, lese nyheter, gå ut og kjøpe blomster og sitte på en kafé og skrive (gud, la meg få skrive!) og gjøre alt til en rutine som ikke lenger skremmer meg. For gudene skal vite at mye skremmer meg idag, livet, verden, alt er skremmende, men samtidig veldig vakkert og innbydende, å skape en ny start i seg selv er en belønning man bør ta imot når man trenger det. Og jeg trenger det.

Så fra og med første mars skal jeg bo i et rosa bygg, jeg skal tvinge meg ut til det føles naturlig og jeg skal lære leiligheten min å kjenne. (Og jeg skal fortsette litt som før, sove lenge i helgene, glemme å støvsuge og gi etter for impulser her og der. Og jeg skal be folk på middag med levende lys, jeg skal sitte i sofakroken og lese bøker og tegne skisser av det jeg ser utendørs eller innendørs, gå på skolen og fotografere og se fine serier og finne ut av historien som driver og vokser i tankene mine som er for stort til at jeg kan la det være i fred. Hvordan tvinger man igang en skriveprosess? Fortsetter å skrive tørre blogginnlegg? Alrighty.)

When the Walls go Down.

2010-08-18T22:17:00.003+02:00

-Evergrey

"Mørke. Alt jeg ser er mørke. Alltid et svart overvelmende mørke der andre ser et liv, en by, en handling. Jeg har aldri gjort noe i livet mitt som fortjener en tale, snarere tvert imot. I mange år har jeg vært enda en som bruker av skattepenger til landets stolte befolkning (i det minste var de en gang det) og som alle, iallefall en god del, har jeg hatt en grunn til det. Èn: jeg har ingen interesse av noe i livet. To: alt jeg gjør lager kaos, ødeleggelse, tårer. Tre: Det er noe galt med meg. Jeg har ingen grunn for å leve, men jeg har aldri tatt noe skritt i noen retning- å leve, å dø, hva er forskjellen? Alt er mørke. Når jeg ser i speilet ser jeg en mann, en fallen mann, med poser under øynene, grå stenk i håret og en tynn, senete kropp som det tomme skallet jeg er. Innvendig, kjernen av min tilstedeværelse er svart og jeg har gitt opp å prøve å få det til å bli grått, beige, lys grått også hvitt, tårer brenner fortsatt ned kinnene mine når jeg innser hva jeg er- ingenting. Jeg har ikke lyst til å dø, jeg har ikke lyst til å endre noe. En gang ville et snev av håp gi meg en sterk ryggrad, det dyttet meg i riktig retning, mot jobb, mot hjem, mot kjærlighet. Jeg var på vei, jeg ignorerte hva jeg følte om kveldene etter at kvinnen i mitt liv hadde reist seg av meg og kysset meg god natt, jeg elsker deg- følelsen av noe som kom til gå galt snart, følelsen av å bli overvåket av alt der ute, fulgt med av skaperne eller bare simple instanser. Etterhvert da jeg begynte å føle det samme utendørs, når jeg følte at hver bygning jeg gikk forbi hver dag fulgte med på meg, at de var inni hodet mitt, kunne høre hva jeg tenkte om de, at de ville drepe meg, at de ville la meg leve i menneskeskapt helvete. I hodet mitt lagde jeg et sceneskuespill som senere ville ødelegge alt. De dagene jeg klarte å komme meg på jobb, på middager med venner, i samtaler med naboene som klippet gresset samtidig som deg så jeg for meg at jeg egentlig var inne i en mørk celle, med møkkete, revet opp klær og jeg lå alltid på den skitne madrassen som luktet av piss og håpløshet. Lukten av håpløshet er vanskelig å fange opp, men den er der når du kjenner til den. Cellen var alltid uten vinduer og jeg hadde en frykt for "DE" når jeg befant meg der, som var oftere og oftere. Etter en stund befant jeg meg ikke noen andre steder enn i den cellen, ventende, full av redsel for DE jeg aldri kunne plassere eller vite hvem var. Når jeg kjente mennesker rykke til armen min, feste elektroder til hodet mitt, skrike, gråte, be høyt rundt meg, trodde jeg det var kroppen min som gjorde det selv, de var inni meg, de kunne kontrollere alt jeg gjorde, sa, ikke gjorde, hva jeg ville og hva jeg tenkte. Jeg var ikke meg selv lenger. Jeg var roboten deres. Alle de syke tankene jeg hadde om å prøve å plante armen min ned i magen for å fjerne alle knapper, mikrofoner, elektroder og kameraer ble raskt byttet ut med tanker om hjernen. Hvis jeg fant noe spisst, noe langs gulvene, langs veggene, kunne jeg stukket det i nesen for å få det vekk, for å vise at jeg enda kontrollerte meg selv?

Noen uker senere befant jeg meg ikke i cellen lenger, jeg var i et hvitt rom jeg senere identifiserte som sykehusrommet jeg hadde ligget på i noen måneder nå. De kunne ikke forklare, men jeg forklarte alt jeg husket, alt. Jeg utelot ingenting. Det føltes fortsatt virkelig, det satt fortsatt i hodet mitt. De sa til meg at jeg måtte ta imot elektrosjokkbehandling, ellers ville jeg befinne meg på psykatrisk resten av livet. Jeg ville gitt mye for å befinne meg på et sted som det nå, istedetfor her: i mørket, alene, stygg, ekkel, utslitt. De tok vekk lyset. Fra meg. Jeg er uten lys. Alene. Helt i ensomhet. Av og til om nettene drømmer jeg at jeg ligger på cella igjen, i mørket, i pisslukta og det er en befrielse. Angsten jeg engang hadde er borte sammen med alt av menneskelige følelser jeg en gang har hatt inni denne krokete kroppen. Jeg er Ingenting. "

(When the walls go down
And ruin sets in
Where are the tears
Where's the mourning
Where's the confessing
Love of Christ
The agony
Of God's heart
We have sinned...)

Alice in Chains- We Die Young

2010-08-15T02:57:00.002+02:00

"Jeg sitter bak i bilen med en sigarett mellom fingrene, ankelen ligger trygt plantet på kneet på andre benet, boots med flere typer spenner fungerer som midlertidig askebeger og radioen står på. Jeg venter på sjåføren og forsetepassasjeren som snart burde komme ut av butikken fylt av musikk. En av de få butikkene som er igjen idag, der du kan få tak i det du er ute etter uten å måtte vente på at bestillingen din kommer i en pappeske sammen med titalls andre bestillinger som det virker som om du betaler for samtlige utifra prisen de viser deg på skjermen. Jeg tenker: jeg har alltid vært så imponert over hvordan skuespillere gjør kulisser til et hjem ved hvordan de går over gulvene, hvordan de snur seg i døra etter at de har sagt "kom inn", hvordan de kan ligge i en seng og simulere sex uten å ha noen skrupler i sengetøy de spiller å ha kjøpt selv. Hvordan de skaper en person, en sjel, et hjerte, en hjerne, smaker, talenter og særheter. Takter, legning, pengestatus, sykdom, psykiske lidelser. Jeg er misunnelig. Av alle egenskaper jeg ønsker meg vil jeg kunne ikke være meg selv i en folkemengde. Av og til later jeg som at bootsene jeg har gått med i fem år egentlig er Finsk wedges og hettejakka med hetta som alltid er tredd over håret mitt jeg ikke har klippet på ti år er en vakker rød ullkåpe med store, runde knapper i svart som kontrast til alt annet som er ensfarget. Jeg har fortsatt stilen min, men den er forbedret; den er vakker, feminin, viser former jeg ikke har. Den gjør at jeg retter meg opp, jeg ser rett fram og smiler til enkelte som går forbi. Jeg hører på trafikken, kafébråket, barn som skriker uten å ville gjemme meg på flekken. Uten at jeg må høre på noe i bakgrunnen hele tiden for ikke å bli gal. Jeg har aldri vært ett med mennesker, menneske, et menneske. I hele mitt liv. Det er mange grunner til det, altfor mange til å begynne å nevne en. Jeg vil ikke la et menneske kjenne meg på den måten, ikke en gang en som får penger for det. Jeg viser sårbarhet ved å la bestevenner og venner ligge med meg. Det er alt.

Dagdrømmene går over i å vente. Jeg innbiller meg at ventingen er verre, lengre og mer omfattende enn hva noen andre har opplevd før. Jeg tenker at jeg aldri vil komme meg vekk herifra, fra baksetet av en sliten Golf, bitende negler, røykende, sår, tenkende, drømmende, ingenting vil noen gang skje i livet mitt. Musikken jeg en gang gledet meg til å høre er puttet lengst bak i hjernecellene som sirkulerer rundt i skallen, lengst bak i prioritet. Jeg vet at dette kommer til å skje hver gang jeg setter meg ned uten å ha noe å gjøre, derfor prøver jeg å unngå ting som dette, jeg finner alltid på noe, jeg gjør alltid noe. Jeg tar bilder. De pengene jeg fikk da jeg fikk diagnosen min, ble brukt på kamera og utstyr og noen møbler, og husleia for ti år. Bilder, den følelsen av å fange noe, av å være et øyeblikks jakter gir meg en følelse som kjennes i alle bena i kroppen- det gir meg noe, det er dét som gir meg noe. Nå er jeg ikke alene lenger, nå har de i framsetet kommet ut i bilen igjen. Jeg har slukket sigaretten, neglene mine gjemmes i knyttnever i jakka mi, jeg smiler. Av og til føler jeg et samhold med disse menneskene, det er rent merkelig, det er de to menneskene jeg har gitt mest til, fortalt, lekket ut hemmeligheter jeg har holdt i mange, mange år. De er sammen, de har vært sammen i noen år, jeg føler meg ikke truet av de, ikke engang han. "Se hva vi fikk tak i. Det var sykt billig der, holdt på å dette sammen når jeg så alle titlene på rad og rekke i hyller. Fy faen, Mariann, fy fuckings faen." Jeg fikk en stappet pose og så for meg klassikere linet opp i den enorme cd-hylla deres, det var titler som: Above (Mad Season), In Your Multitude (Conception) som mer eller mindre er klin umulig å få tak i i disse dager, jeg kjenner ståpelsen på armene, alt av Metallica og Pearl Jam såvidt jeg kan se, gamle ting av Led Zeppelin og Bruce Springsteen og Eagles, og Facelift (Alice in Chains). Jeg har såvidt hørt om Alice in Chains, men alltid styrt unna fordi det er i samme genre som Nirvana og pga navnet, som høres ut som pornoopptak. Jeg spør: "Er det noe bra?" og peker på CDen som har slitasjemerker. Begge nikker med et smil, uten å si noe mer så jeg gir sjåføren CDen og ber han trykke play, om han vil være så snill, og når det begynner, når Alice in Chains begynner å spille, vet jeg at jeg har funnet et midlertidig hjem in flesh, evig hjem i sinnet, med de to menneskene jeg føler meg trygg på, men den musikken, den musikken man bare forsvinner i, den man kan leve igjennom, den musikken man kan være et meneske i; noe å leve for finner plass i ryggraden, skyter varme stråler gjennom kroppen din og gjør at du føler deg vel. Hel. Som et vanlig menneske.

Senere den kvelden var jeg tilbake i samme lune, mitt negative, triste jeg, men allikevel var jeg forandret, endret. Det midlertidige hjemme jeg hadde befunnet meg i før på dagen, kom tilbake i små doser hele kvelden, ga meg små doser av velvære i mørket jeg ellers befinner meg i. "